Alle mann ut

Nærkontakt med havørn

2012-01-28T16:50:00.001+01:00

Jeg har bodd langs kysten i noen år nå, men har stort sett holdt meg til ferskvannsfiske. Denne helgen var satt av til å endelig få testet sjøørrett-fiske. Men om det var tett snøvær, en kald bris eller rett og slett uerfarne fiskere som gjorde utslaget, vet jeg ikke. Men fisk ble det i alle fall ikke. Med god margin.
Derfor gikk det ikke så mange timene før jeg og mitt turfølge fant ut at det var bedre å søke le for vinden i ei skorte under ei furu og fyre opp bålet. Der ble vi sittende og prate vel og lenge, som villmarkinger flest gjerne gjør når bålet varmer godt.
Helt uventet dukket plutselig en stor siluett opp over furukrona vi satt under. Det var en diger rovfugl som seilte over oss i lav høyde. En kjapp kontrollsjekk med kikkerten levnet ingen tvil - det var en havørn. I flere minutter kunne vi nyte synet av ørna mens den fløyt på vinden og lot blikket sveipe over vika vi nettopp hadde fisket i.
Det er var første gang jeg har fått studert havørna på så kort hold - og det var en majestetisk opplevelse.

Fóring vinterstid

2012-01-27T15:40:00.003+01:00

Grønnfink og svarttrost

Foring av fugl er en god vane. En streng vinter med mye snø gjør mattilgangen begrenset for småfuglene, og de bruker mye energi på bare å holde varmen. De har større mulighet for å overleve vinteren ved at de kan oppsøke faste foringsplasser der de kommer til "dekket bord". Dette er en grunn til at jeg forer fast om vinteren. Men i tillegg er det jo veldig trivelig å studere småfuglene mens man sitter ved kjøkkenbordet.

Grønnfink,svarttrost og dompap

Spettmeis

Stillits

Hvit vinter vinner

2012-01-24T23:34:00.000+01:00

Vinteren har hittil vært av det grønne slaget på Sørlandet. Sist helg fikk vi prøvd skiene i et nysnødd landskap. Jeg er ikke i tvil om at en god, gammeldags vinter er å foretrekke. Natur i vinterdrakt er et flott syn som jeg aldri får nok av..

Kvalitetstid

2012-01-20T13:41:00.001+01:00

Jeg har tatt et valg om å jobbe en dag mindre i uka for å få være mer sammen med ungene. Den dagen drar jeg ofte til skogs. Det setter de stor pris på. Turene er ikke lange og ikke fylt av planlagt aktivitet. Men det er alltid noe å ta seg til i skogen hvis man bare er kreativ. Det tror jeg alle unger er i rikt monn. Her er bilder fra de to siste fredagsturene med jentungen.

Et skikkelig tyribål.

Sol over Guritjønn.

Det er såvidt trygt å bevege seg på isen. Her var det snaut 10 cm tykt lag.

Naturlig sklie. Veldig populært.

Snart solbærtoddy til junior og kaffe til senior.

Kommer vinteren til Sørlandet?

2012-01-18T06:31:00.001+01:00

Barmark er flott, men skikkelig vinter er enda bedre. På Toplandsheia i Birkenes kan det se slik ut på en fin vinterdag... (bildet er fra 13. februar 2010)

Snøfrie sørlandsheier

2012-01-16T09:23:00.002+01:00

Det var nesten så jeg fikk assosiasjoner til turene på tiurleik i april da jeg denne helgen gikk timesvis i sørlandske kystheier. Barmark, tørt i været og ikke minst helt fritt for vind. Den kombinasjonen er rett og slett perfekt og står i sterk kontrast til for eksempel midtsommers da høy temperatur, insekter og bålforbud gjør skogturen mindre interessant.
Helgens tur inneholdt også tilsyn og vedlikehold på turstinettet i Sannesheia.

Abusdalsknuten en januarmorgen

2012-01-11T19:00:00.000+01:00

Det er alltid et mål for meg å komme meg ut i naturen før sola er stått opp. Da får jeg med meg det herlige morgenlyset og den flotte stemningen som følger med dette. Men ofte frister det mer å sove ut. Og ofte har naturen selv andre planer. Ikke sjeldent stenger skyer for solstrålene.
Tett tåke var alt jeg så ut av hyttevinduet denne morgenen. Men jeg var da i alle fall stått opp, og bestemte meg for å ta skiene fatt for å bestige Abusdalsknuten noen kilometer unna. Kamera lot jeg ligge hjemme, siden jeg ikke hadde tro på glimt av morgensola denne gang. Den siste kleiva opp mot toppen innså jeg tabben. Her ville det bli en veldig flott soloppgang. Tåka dekket ikke selve toppen av fjellet. Mobilkamera er ikke allverdens, men bevitner i alle fall at jeg fikk meg en flott opplevelse den morgenen. Og det er opplevelsen av å være der ute der og da - som teller...

Nytt år

2012-01-10T21:00:00.000+01:00

Vår nyttårsfeiring ble i år lagt til vår nyervervede hytte. Om lag 500 meter over havet. Kanskje 50 000 meter fra kystlinja. Til tross for det, var ikke snømengden mye å juble for. Men vi lot oss ikke stoppe av det, og utnyttet den snøen som var oss gitt. Takk til gode venner for godt selskap.

Morgen

2012-01-09T23:03:00.000+01:00

En ny dag gryr. I vinterkledt landskap er ofte kontrasten flottest. Nattens og skumringens kalde blå farger blir til slutt overmannet av solas varme, myke farger.

Tidløshet

2012-01-02T20:41:00.000+01:00

Jeg fant meg en gang et skogsområde i mine hjemtrakter. Som alle andre skoger bærer også denne sterkt preg av menneskets kultivering. Det er mest den moderne måten å kultivere på - monoton kultivering der alle trær er like gamle, like høye og like på de fleste andre vis. Det handler om industri - skogsindustri. Men innimellom - hvis man tar seg tid - finnes det noen små juveler. En bratt li, et lite dalsøkk, et formelt vernet område, der man kjenner igjen skogen slik den naturlig vokser, lever og dør. Hit søker jeg meg for å få ro i sjela. Det er noe helt spesielt godt ved å se den rike skogen som får leve upåvirket. Den er variert og vakker. Og den er tidløs. Det gir meg også følelsen av ekthet. Det er en god følelse som lar tankene flykte bort fra den oppjagede hverdagen.

"Gammelskogen - i dette halvmørke, lukkede landskap lar jeg meg omslutte

av tykk og saftiggrønn mose,

taggete bregner og skjegglav."

"Og den som har gått hit inn

med andakt og respekt,

og latt seg innvie

i skognaturens mysterier,

kommer aldri uberørt tilbake."

Jan Petter Bratsberg - Tett på naturen, 1998.

Over dørstokken...

2011-12-26T22:01:00.000+01:00

Bilder fra dagens romjulstur til Dikesholmane i Oggevatn. Dørstokken var høy å stige over i dag - så lenge det fra stua bare var gråvær med vind og regn når man så ut. Men det er rart med det - når man først er kommet ut, er det slett ikke så galt. Denne gangen valgte vi et behagelig turmål der det står robuste gapahuker. Dermed sikret vi oss mot vind og regn. Når det i tillegg viste seg å være masse is på ei myr som tidligere har stått under vann, hadde ungene ikke problemer med å få tiden til å løpe. Vi ble værende til like før mørket gjorde det umulig å finne veien tilbake til bilen...

Is - sansynligvis begge ungenes favorittleketøy!

Det mørkner og ungene lokkes til bålet.

Naturlig lekestativ - ei skikkelig spennende gynge.

Akebrett av is. Det fungerer veldig godt.

Bacon smaker alltid godt på tur.

Alle koser seg.

Legg til bildetekst

Lista - en snarvisitt

2011-12-18T22:04:00.000+01:00

Var en snarvisitt på Lista her om dagen. Det var eminente nettbutikken Natur og Fritid som lokket meg i utgangpunktet. De har nemlig sin butikk i Borhaug på Lista. Men på en godværsdag som denne var konklusjonen klar: Jeg må tilbake hit og ha god tid. God tid til å utforske strender, fugleliv, kulturlandskap og fyret.Da skal jeg også ta med meg et ordentlig kamera...

Pause fra regnvåte dager

2011-12-14T22:24:00.002+01:00

Sørlandet viser seg fra en utrivelig side nå i desember. Regn og vind i store - ja, virkelig store mengder. Som ferske hytteeiere benyttet vi nylig sjansen til å tjuvstarte vinteren for noen timer.
Hytta vår ligger om lag på 500 meter over havet og langt nok fra kysten til at klimaet er litt annerledes. Til vår store glede lå det 30 cm snø da jeg var innom for å se til hytta fredags kveld. Dermed satte hele familien kursen mot Evje søndag. Med i bagasjen var akebrett av ymse slag. Og ski. Det var tydelig at ungene satt pris på påfunnet vårt, for de var virkelig gira de få timene vi var i vinterlandet. Måtte vinteren komme også på Sørlandet snart...

Et slag for nærturen

2011-12-11T18:09:00.001+01:00

Nok en gang vil jeg slå et slag for den korte turen - nærturen. Når skral motivasjon, dårlig tid eller andre årsaker truer med å ødelegge muligheten for en tur ut i naturen - gjør alt enkelt.

Dropp kjøring, dropp pakking og ta bare med fyrstikker, øks, sag, og noe småtteri som kan tilberedes på et bål. Og gå så kort som mulig.

Selv erfarte jeg dette senest denne helga. Motivasjonen for tur har lenge vært dårlig. Tiden blir knappere og knappere etter hvert som jula nærmer seg. Men plutselig ble det litt fint vær og en liten åpning i tidsskjemaet. Da kastet jeg meg rundt, pakket på 3 minutter og lovet ungene at dette ble bare 15 minutter å gå.

En ekstra motivasjon er den "hemmelige" gapahuken vi har satt opp i "nærskogen". Ungene har et eierforhold til den - og det gjør det interessant å se til den innimellom.

Til og med katta syns tur var en god ide og hang seg på oss.

Et bål, litt kakao, spikking og lek. Det var alt som skulle til for at både pappa og barn koste seg i skogen denne dagen i desember.

Telting vinterstid

2011-02-01T23:45:00.000+01:00

Telting vinterstid får vel de fleste til å riste overbærende på hodet. Men for min del handler det om å utnytte årstidene.

Jeg har mange ganger tenkt tanken, men oftest blir det til at man nøyer seg med dagsturer eller overnatting i hytte i stedet for å ta med seg teltet vinterstid. Men som så ofte ellers, blir det riktig så trivelig bare man kommer seg over dørstokken hjemme. Under forutsetning av at man får med seg nødvendig med utstyr og varme klær, vel og merke.

Denne gangen valgte vi å ta turen i vårt eget nærområde. Lømslandsheia er bare noen steinkast av gårde og er lett tilgjengelig uten store høydeforskjeller. Vi dro ut lenge etter mørkets frambrudd, men med korte avstander og gode lykter tok det ikke lange skituren før vi fant en egnet leirplass. To viktige prinsipper er at bålplassen er i le for vind og at det er muligheter for å se soloppgangen dagen etter. Kvelden ble brukt til koping ved bålet og med bare et par-tre minusgrader gikk også natta greit. Morgenen etter ble veldig flott med mildvær og sol. Med kaffe og god fyr på bålet gikk det enda et par timer før vi satte kursen hjemover.
Det var ingen lang tur, men likevel skikkelig trivelig.

Helleviga - en kystperle

2011-01-30T22:36:00.000+01:00

Vest for Kristiansand, i Søgne kommune, ligger friluftsområdet som inkluderer Helleviga, Donevann og Romsviga. Helleviga ble i 1999 kåret til årets friluftsområde - og jeg gir gjerne min personlige toppkarakter til stedet.

Vanligvis bedriver jeg friluftsliv godt innenfor kyststripen - nærmere bestemt i de dype skoger. Men iblant får jeg et sug mot å oppsøke havet, horisonten og de nakne, romslige og frie svabergene. Det kan by på en utfordring å følge samme taktikk som jeg ofte bruker i mitt "skogsfriluftsliv" - nemlig å oppsøke områder på måfå. Kysten er dessverre kraftig påvirket av menneskelige inngrep i form av hus og hytter. Med dertil privatiserte hager og stengsler. Derfor kan det være lurt å lete opp de offentlig regulerte friluftsområdene - eller -parkene som de kalles. Friluftsparken i Søgne er en slik en. Helleviga syns jeg skiller seg ut som en ekstra flott plass. I selve Helleviga har Midt-Agder Friluftsråd tatt i bruk et tidligere kystbruk og laget sommercafe i væningshuset og naturskole i låven. Ei lita vik inn mot gården har en liten og svært barnevennlig strand. I le for vind fra alle kanter ligger en stor deilig grassplen med fastmonterte griller og benker. Inne i skogen rett ved gården er det en flott lavvoleir. Rundt i området går det flere idylliske stier. Noen inne i skogen, noen over svabergene og atter noen er gruslagte og gjør området veldig trillevennlig enten det er barnevogner eller rullestoler. Personlig liker jeg best å dra ut til Donestranda - ei lita laguneformet strand som er greit skjermet for vind. På svaberga rundt kan en virkelig nyte utsikten mot skjærgården og horisonten. Og her kan man virkelig få kjenne på vær og vind. Naturens råhet er ikke vanskelig å kjenne her. Heldigvis er friluftsområdet såpass stort at man her får en god naturopplevelse uten for mye støy fra omgivelsene.

Det var nettopp dette området jeg og jentungen besøkte en flott januarfredag. Det var strålende solskinn og nesten ikke vind. Det ble noen flotte timer der jentungen koste seg med lek på alle de islagte småpyttene og på stranda, mens jeg i tillegg nøt utsikt og ikke minst den herlige lyden av bølger som slår mot svabergene.

Enkle triks gjør turen topp

2011-01-22T18:57:00.000+01:00

Denne bloggen skal motivere foreldre til å ta med barna sine inn i naturen. Mine to siste turer er gode eksempler på hvor enkelt det kan gjøres - og hvor gøy det likevel blir.

I utgangspunktet er denne årstiden - vinteren - mer utfordrende. Den krever at planleggingen er bedre for å unngå frysing. Å glemme ting får større konsekvenser.
Men altså: det kan gjøres enkelt. Utgangspunktet var litt utfordrende siden vi den siste tiden har hatt skiftende temperaturer. Derfor er skiløypene harde og ikke så fristende når man har med unger som faller mange ganger i løpet av turen. Det er rett og slett for stor sjans for at de slår seg kraftig, siden de ikke har respekt for bakkene uansett hvor bratte de blir.

Vi siktet oss inn på et skogsområde og en liten leirplass vi har stelt i stand sommerstid. Dermed gleder ungene seg til å komme dit siden de har gode minner derfra. På grunn av tidligere mildvær, var det nå skareføre. Derfor droppet vi ski og gikk til fots. Vi tok med akebrett. Programmet var enkelt: gå maks en halvtime i slakt terreng. Finne leirplassen, sanke ved, lage bål, smelte snø til kakao. Mens bålet jobbet med snøsmeltingen, fant vi flere passelige skråninger som egnet seg for aking. I skogen finnes alle mulige varianter. Det gjør at det alltid finnes en ny, spennende akebakke når den forrige blir for kjedelig. Akeseansen ble som vanlig så populær at det bare var glør igjen da vi var tilbake til bålet. Men snø smeltes fort, så det blir snart en perfekt pause med kakao og kjeks. Siden vi har laget en liten gapahuk, trekkes ungene fort dit for å leke litt. I tillegg har vi ofte med en eller to favorittbamser og ei eller flere bøker. Da får far (og mor) slappet litt av med lesing og bare med observering mens ungene leker med sitt.

Om litt melder ofte energien seg igjen med full styrke, og da kan det passe å klatre litt i trærne. Det er kjempefin utfordring for ungene og slett ikke farlig. Hvis man i tillegg er så heldig å finne noen frosne eller delvis frosne myrhull, går leken enda en god stund med isknusning. Til slutt legges turen hjem i mange små omveier for å oppsøke spennende akebakker. Prikken over i`en for vår del, var på denne turen at vi fant et frosset lite fossefall som var perfekt å skli på.

Ta gjerne med ei bok på tur - det slår alltid an.

Både barn og vokse blir innimellom sittende å stirre i bålet.

I myrene finner du nesten alltid en isflate eller fler. Islek er veldig populært.

Flate bakker - nei takk!

2011-01-15T16:30:00.002+01:00

Skiturer for meg fungerer best i flate, behagelige turløyper. Når ungene skal bli med ut må jeg velge de bratteste løypene for å få terningkast 6 i karakterboka.

Fra Hovden forrige uke

Dønnestad i Tveit denne uka.

Som avgått idrettsutøver har jeg lagt meg til en vane at det skal være behagelig å trene. Det betyr at jeg liker de flate, lange skiløypene som går oppe på heiplatåene. Men ungene er av en litt annen kaliber. Lange slake diagonalstrekk er bånn i bøtta. Det må berg-og-dalbane-liknende løyper før de trives. På en måte litt merkelig siden motbakker er stort sett kjedelig eller kjempekjedelig. Men nedoverbakkene er bare helt topp. Det går unna uten bremsing. Siden i fjor har eldstemann på 7 droppet å følge trikkeskinnene og syns det er spennende å suse utfor på siden av sporet. Minstemor på 4 har lagt fjorårets utallige fall bak seg og er nå like tøff i bakkene som broren. Nå setter hun gjerne utfor også uten staver. Det er morsomt å følge framskrittene.. Den siste uken har forresten begge gått lengre turer enn noengang tidligere.

Folkefest på isen

2011-01-04T08:40:00.000+01:00

Store deler av Topdalsfjorden er islagt. Ved Hamresanden er isen tykk og trygg flere hundre meter utover. Det fører til rene folkefesten de dagene det er godt vær.

Søndag tok vi med oss ungene ut på isen for første gang i år, og der koste vi oss et par ettermiddagstimer. Selv om vi denne gangen hadde lagt skøytene hjemme, var det slett ikke vanskelig å holde leken gående.

Glade langrennere

2011-01-03T19:10:00.000+01:00

Ungene går en del på ski i anledning det flotte vinterværet. Det er utrolig hvor fort barn forbedrer teknikken.
Bare nå i romjula syns jeg begge har gjort store fremskritt. Jeg ser fram til en lang, fin vinter med mange flere turer på ski med barna!

En skikkelig kald skitur var dette - på jordene ved Kubru i Skien, Melum. Men selv om vi her har kommet langt ut i løypa, er ungene fornøyde.

Kald fornøyelse

2010-12-28T18:56:00.000+01:00

Også årets vinter minner om "de gode gamle" - de som var både kalde og stabile. La det gjerne fortsette slik.

Her er noen glimt fra romjulens stemninger i Melum utenfor Skien.

Lykkelig i lavvo

2010-12-23T14:46:00.011+01:00

Sensommer i fjellet kan være fantastisk. Det fikk vi oppleve da mor, far og to barn tok med lavvo og dro til fjells.

Som "turansvarlig" følte vel far seg litt utsatt med tanke på at teltliv i september kan by på noen utfordringer. Det skal ikke så mye dårlig vær til før dommen ikke blir nådig!

Vi fant virkelig en perfekt leirplass. Her kunne vi med letthet finne nok ved bl.a. slik at vi kunne lage mat på bålet.

Men heldigvis er lang erfaring og "føre-var" prinsippet blitt såpass innarbeidet i turplanleggingen, at det ikke bød på noen problemer. Selv om vi skulle til fjells, valgte vi en leirplass med skog og dermed i le for kald vind. Og det ble viktig at gangavstand ikke ble for lang - slik at det var mulig å ta med heller litt for mye enn litt for lite varme plagg og ekstra liggeunderlag.

Selv om været ble helt fantastisk med sol og varme på dagtid, krøp gradestokken under null begge nettene.

God tid ved kveldsbålet...

Det er minusgrader, men bare fornøyde fjes stikker fram fra soveposen.

Lillemor på fire fant virkelig roen med å kaste med stanga. Men fisk ble det ikke...

Det er viktig å la ungene hjelpe med de vanlige rutinene, som her , å sage bålved.

Det var så idyllisk den morgenen at jeg bare måtte...

Ei skeiv bjørk er fin som lenestol. Her med telemarksdronninga, Gaustatoppen, i bakgrunnen.

Ungene har gått for egen maskin til toppen av Falkenuten (1096 moh.) og er i godt humør - akkurat som oss voksne.

Venn med et tre

2010-11-17T22:44:00.005+01:00

Hvem skulle tro det gikk an å bli begeistret for et tre. Men det går altså an. Jeg har mitt favoritt-tre som jeg bare må besøke jevnlig.

Furutrær har alltid fasinert meg. Jeg tror det opprinnelig hang sammen med at skogen ofte åpnet seg der furua dominerte landskapet. De tette gransnarene var mer forbundet med dysterhet og kanskje aller mest spenning for hva som kunne skjule seg bak og under skjørtene til grana. Man mistet liksom oversikten i skogen og følte man ikke hadde full kontroll. Mellom furuleggene, derimot, var det lysåpent og god sikt. Det ga nok trygghet når man ellers som barn og ung følte litt utrygghet i skogen. Men den utryggheten er forlengst borte nå. Likevel elsker jeg fortsatt furua. Det handler mest om formen, tror jeg. Furua stiger raskt og ukomplisert til værs og øverst har den en flott og vid krone. Men så er hver enkelt furu så veldig forskjellig. Og for ikke å snakke om når furua blir gammel. Da viser den seg virkelig fram som skogens mest fantastiske kunstverk. Den spesielle vridningen i treets vekst begynner å komme til syne når barken gradvis slipper veden. Fra da av blir furua bare flottere og flottere jo dødere den blir. Jeg kan ikke tenke meg et flottere kunstverk enn en sølvgrå kjempefuru som kneiser på en kolle. Og så var det levealderen, da. Først kan furua leve i flere hundre år. Så dør den gradvis over flere tiår. Deretter fylles den av tyri og blir stående død i hundre år. Deretter faller den til bakken og blir liggende sikkert i hundre år til. Fantastisk.

I mitt nærområde har jeg etter hvert funnet mange flotte kjempetrær. Imponerende eksemplarer av gran, osp, eik og lind finnes her. Men ingen slår furua jeg helt tilfeldig kom over for tre-fire år siden. Den har allerede stått sikkert i 300-400 år. Og nå når den havner mitt inne i et større reservat, får den nok leve i like mange år før den er helt borte. Det fortjener den, for den er litt av et syn med sin korte høyde men voldsomme bredde. Flotte, kunstneriske greiner av veldige dimensjoner skrur seg ned mot blåbærlyngen. Treet står både bortgjemt og vanskelig tilgjengelig, men likevel er jeg stadig nødt til å ta avstikkeren for å hilse på, som en god venn..

På to hjul i fjellet

2010-10-07T22:58:00.007+02:00

Overnattingstur med sykkel som framkomstmiddel hadde verken jeg eller guttungen prøvd før. Det kan, etter grundig testing i fjellheimen, anbefales.

Tiden har gått raskt og det skal sies at turen ble gjennomført under en noe varmere gjennomsnittstemperatur enn hva som nå i oktober vises på ute-termometeret.

Utvalgt sted var Kalhovd ved Rjukan. Turistforeningens hytte ved Kalhovdfjorden var et greit utgangspunkt. Herfrfa syklet vi i retning Rjukan. Veien var godt egnet for sykling, med hardpakket grusdekke mesteparten av veien. Et lite minus var det at det var fritt fram for biltrafikk. Mange biler var det ikke, men opplevelsen hadde utvilsomt vært enda bedre om veien hadde vært forbeholdt syklende turister og de få hyttene i området. Vårt konsept var følgende: tre gamle kamerater som nå er pappaer pakker sine saker og tar med seg en av sine utvalgte etterkommere. Sykkeltilhengeren fylles med lavvo, soveposer, underlag, fiskestenger, klær og masse god mat. Det blir altfor mye, så man må alltid ha stor sekk ekstra på lur. Så sykler man, men ikke lenger enn at junior holder motet oppe. Så slår man leir på en plass man ikke blir lei av på 3 dager. Derfra tas alle ekspedisjoner før man igjen sykler hjem. Ekspedisjonene vi la ut på, var topptur og utforskningsturer til fots, sykkelturer, fisketurer. Jeg er sikker på at guttungen sier ja hvis jeg spør om han vil gjenta turen neste år...

Savnet fra fjellene

2010-08-24T18:08:00.010+02:00

Fjell-lengt tror jeg at jeg kaller fenomenet. Det råker sjelen min iblant. Da må jeg bare fri meg fra skogen og passere tregrensa.

Det skjedde her i sommer. Jeg visste det var gjort plass til en fjelltur på sensommeren også. Det var rom i kalenderen. Men lengten kom for tidlig. Dermed måtte jeg bare begynne og pakke. Ungene var det ingen sak å overtale til en ekstra tur.

Så er det noe med Telemark, da. Suget etter de fantastiske fjellene i Telemark er ekstra stort. Så vi dro dit. Kanskje er det bare fordi mine røtter er sterkt forankra enda. Men jeg tror det er noe mer ved det. Jeg er ingen tinderangler. Jager ikke etter flest høydemeter å føre inn i loggboka. Så jeg trenger ikke dra til Jotunheimen. Det blir dessuten for mye stein i lengden. Jeg søker snarere fjellet for friheten, friskheten og frodigheten. Det beste er å gå seg fram til den gode leirplassen der man har alt. Det må være et vann eller et tjern, og helst med fisk i. For å få litt spenning er fisking perfekt. Så må det være lavt nok over havet til at blomster og gras har overtaket på all steinen. Noen trær må jeg også ha i nærheten, så jeg har nok ved til bål. Bålet er min erstatning for TV. Jeg kan glo på glør i time etter time.

Det damper fra Kaffi-Lars.

Vannlek. Det kan pågå i timesvis...

Fra første leir på Vamark i Vinje.

Fire minutter med sol første kvelden.

Med to unger, to ungers bagasje, min egen bagasje, mat og både lavvo og fjelltelt, ble det ingen lang tur. Vi byttet heller leirplass en gang ekstra. Så ble det mer å oppdage for oss. Kort vei å gå og mye å oppdage - det er oppskriften på glade barn. Bare se på bildene...

Fisking i Margittjønn.

Alltid god følelse når fisken ikke passer i panna.

Ydmykt besøk i evighetsskogen

2010-08-22T21:40:00.010+02:00

Det lå en gang en ekte villmark i hjertet av Telemark. Fra alle kanter ble den truet og på få år krøp menneskene seg stadig lengre opp i liene og utslettet mer og mer av den ville, men akk så forsvarsløse gammelskogen. Men ved et lykketreff tok galskapen slutt og noe ble stående urørt.

Når jeg nå en julidag lusker inn i den helt spesielle, gamle skogen, skapes likevel følelsen av uendelig villmark. I dag finnes knapt slik skog i landet vårt, og derfor virker denne katedralen i Landsmarka i Nome likevel uendelig stor.

I skyggen av slike kjemper blir de fleste ydmyke.

Har du ikke vært i skikkelig gammel skog før (det har du trolig ikke, for det finnes nesten ikke noe igjen i Norge), bør du virkelig ta deg bryet med å gjøre det. Det er en helt spesiell følelse å vite at her går livet sin gang uten at vi mennesker forstyrrer. Når du bare tar deg tid til det, ser du hvor fantastisk flott skogen blir. Her står treslagene om hverandre og like ved den lille granspira står den flere hundre år gamle ospekjempa som det må to mann til for å ta rundt. Høyt oppe i lia, med utsikt over blånene, står en vridd grånende furugadd som et evighetsmonument. I granlia har det åpnet seg lysninger der vær og vind har slitt gamle kjemper overende. Her er det vanskelig å komme seg fram. Men ellers er gammelskogen så enkel å gå i, for her er det ikke plantet i rekker og rader. Dukker du ned i de solvendte, varme liene, overtar lauvskogen for grana. Innimellom står ei kjempeeik og ruver. Noen hule inni, andre fortsatt med barken i behold.

For den som er på jakt etter noe spesielt, er gammelskogen en oase. Det vokser mange sjeldne arter her. En fuktig høstdag er det kanskje aller mest spennende å lete på gamle falne trær - det er stor mulighet for å oppdage såkalt rødlistede sopper - kjuker.

Står du på toppen av lia og skuer utover mot horisonten, er det mulig at du oppdager rovfuglen som flyter på oppdriften høyt over landskapet og speider etter egnet bytte.

PS: I Norge er om lag 1,5 % av barskogen beskyttet gjennom vern. Andelen øker sakte, men for å nå det absolutte minimum på snaut 5 %, trengs et formidabelt temposkifte. Våre naboland Sverige og Finland har allerede vært der en stund.

Høneuke i gammelskogen

2010-04-27T20:42:00.006+02:00

Det slår ikke feil. Når april nærmer seg slutten kommer suget etter å oppleve stemningen i gammelskogen når tiuren endelig har fått besøk av røya på leiken.
Jeg drar til en liten oase der skogsmaskinene har latt barskogen stå i fred, langt inne i mine hjemtrakter i Telemark. Det koster svette, siden jeg må sykle og gå i halvannen time for å komme dit. Men det er turen verdt. Her inne høres bare naturens egne lyder.

Denne helgen unnet jeg meg to døgn på leiken. Den første morgenen oppdaget jeg at leikens sentrum overraskende nok hadde flyttet på seg i forhold til de foregående årene. Dermed fikk jeg bare glimt av tiuren. Men jeg både så og hørte røy, så etter å ha satt opp en ny kamuflasje var jeg optimist foran neste morgen. Jeg hørte fem tiurer slå inn på nattekvist. Ei røy ga også lyd fra seg.
Allerede litt over klokka 4 på søndagsmorgenen satte den ene tiuren i gang for fullt. Og det rett foran kamuflasjen min. Ikke lenge etterpå kom røyene. Jeg registerte seks røy som stimet rundt sjefstiuren. Det var et spennende skue. Røyene var klare for parring, men tiuren gjorde seg kostbar. Dermed ble det ingen parring denne morgenen.

Store barskogområder er gunstig for storfuglen.
Frokost i slike omgivelser unner jeg alle å oppleve.

Jo, det går an på Rauland

2010-03-15T22:46:00.003+01:00

Suksessen fra i fjor måtte gjentas. Fire besteforeldre, to foreldre og to kjempespente barn satte kursen mot Rauland for en langhelg med hyttekos, ski, spill og lek.

Vi eier ingen hytte, så spenningen er alltid til stede med tanke på hvordan standarden på den leide hytta er. Men selv en av de billigste hyttene på Rauland går altså fint an å bo i en kald vinterhelg. Kort sagt koste vi oss veldig hele helgen, og fikk med oss veldig fine skiturer i både fint og mindre fint vær. Bildene får tale for seg selv denne gangen.

Luftige svev

2010-02-21T15:59:00.002+01:00

De store snømengdene her i sør har åpnet for nye aktiviteter. Siste variant er hopping fra hustak.

Lørdag var en sjeldent stormfull dag der vind og snø kom fra alle retninger. Men søndag gikk det igjen an å være utendørs. Da benyttet vi muligheten til å prøve noe som ikke er mulig særlig ofte på disse kanter av landet. Vi hoppet fra hustaket. Ikke uventet var det veldig stas for guttungen på 6 år!

Vidunderlig vinterdag

2010-02-13T23:46:00.004+01:00

Lørdag 13. februar var muligens årets mest eventyrlige vinterdag. Da føles det utelukkende herlig å kunne spenne på seg skiene og gå i de flotteste områdene Sørlandet kan tilby.
Året 2010 har vært overdådig bra sett med en skiromantikers øyne. Og for min del setter gjerne en godværsdag på Toplandsheia i Birkenes prikken over i'en. Lørdagens praktvær var godt varslet av en samlet norsk meteorolog-stand, så derfor var kursen staket ut allerede fredag kveld. Så da bekreftelsen kom med de første solstrålene gjennom soverommets persienner lørdag morgen, var det bare å glede seg.
Guttungen på seks år har også gode erfaringer fra Toplandsheia, og var glad for å få bli med. Ikke minst siden han vet det er han som får sette tempoet.
Som alltid på slike dager, er parkeringsplassene fulle både fra Birkenessiden og fra Øynaheia. Skiløypene er fulle av folk, og det er trivelig. Som alltid er også løypene ypperlig preparert..
Jeg og junior gikk en tur som var lang nok for ham, og vi prioriterte som alltid en skikkelig bålpause. Denne gangen i en deilig solhelling.

Snøballeffekten

2010-02-07T23:15:00.003+01:00

Detalj fra siste skitur.

Èn tur - mange følelser

2010-02-07T23:12:00.001+01:00

Jeg var ikke klar over at en 3300 meter lang skiløype kunne utløse så mange følelser. Men i dag fikk jeg beviset.

Stolt. Pappa tar meg med på skitur - alene. Ikke med mamma, ikke med søstera.
Mutt. Den første bakken var bratt. Og selvtilliten på fiskebein-gåing er dårlig.
Glad. Skisporene er fine og jevne. Da er festet på skia bra og det går an å gå fort.
Spent. Den første utforbakken var ganske bratt.
Fryd. …men det er morsomt med full fart.
Undring. Flatt terreng er ikke så interessant. Da våkner undringen for alt på utsiden av løypa. Sporene i snøen, for eksempel.
Grue seg. Der kommer enda en bratt oppoverbakke. Vet det ikke går bra med fiskebein.
Fortvilelse. For femte gang sklir skia unna og fiskebein er pyton.
Lei. Rundt neste sving dukker enda en fiskebeinsbakke opp. Snur og går motsatt vei.
Trøstet. Lovnad om premie på toppen og skryt av innsatsen er trøsten som skal til for å snu og gå videre.
Lettelse. En høy topp er nådd, premien er fortært og nedoverbakker venter.
Sint. Fall i en bratt nedoverbakke om mye snø i ansiktet.
Nyskjerrig. Hull og sprekker i fjellet. Hva er der inne.
Årvåkenhet. Hør på de fuglene, pappa, så fint de piper.
Lykke. Ser målet og vet at det snart venter en ny premie.

Å gå langt er ikke poenget

2010-01-31T22:55:00.003+01:00

Et viktig poeng når man skal ha med seg små og litt større unger på tur, er at man må tilpasse seg deres nivå. Slik ble i høyeste grad min siste tur med jentungen.

Vi dro først noen kilometer med bil for å slippe unna de værste granplantefeltene. Dermed havnet vi i Ogge-traktene som så mange ganger før. Men snø i skogen og en liten barnekropp er en dårlig kombinasjon, så da var strategien klar: finn en plass kort fra vei som likevel gir en følelse av å være midt i naturen. Denne plassen fant vi ved å gå 60 meter på en grusvei og deretter 40 meter inn i skogen. Jeg tråkket sti i snøen og jentungen kjabbet seg etter. Kanskje høres det ut som en klein tur, men for oss ble det en riktig flott tur!

Kaldt og praktfullt - del 2

2010-01-15T22:16:00.004+01:00

Jeg har alltid vært glad i å gå på ski. Men på den tiden jeg jaget etter mange treningstimer i treningsdagboka, var det trikkeskinnene jeg holdt meg til. Nå som jaget er opphørt, har jeg blitt veldig glad i å lage mine egne spor.

I jula og på nyåret har vi vært velsignet med et nydelig, gammeldags vintervær her i sør. Da fikk jeg benyttet en av godværsdagene til en av mine favorittsysler vinterstid. Jeg tar fram fjellskia med stålkanter og gammeldagse rottefella-bindinger, og legger i vei mot nærmeste heiområde. Der er verken oppkjørte skiløyper eller folk. Det er en helt spesiell følelse å dukke inn i skogen, og merke at stillheten og harmonien omslutter en totalt. Oppmerksomheten flyttes fra fraspark og glid til naturen som kommer mye nærmere innpå. Jeg hører bare knirket fra den slitne bindingen og min egen pust. Det er tilfredsstillende å sette sine egne spor i snøen som nå rekker meg til midt på leggen. Sånn kan jeg gå kilometervis innover og oppover i terrenget uten anstrengelse. Stedet jeg ofte velger, er det aller nærmeste sammenhengende skogområdet - Sandnesheia. Trolig har ikke så mange noe forhold til denne skauen, og det er nettopp fordi den er fri for skiløyper og vesentlige inngrep av noe slag. Men området er like fullt flott å ferdes i. Det kreves litt klyving i bratte lier før bakkene flater ut og skogen lysner. Men så kan man lange ut over myrer og furukledte åsrygger. Noen kanter må forseres enten opp eller ned, men det er bare en morsom avkobling. En ekstra bonus jeg får ved å gå turene utenfor løypenettet, er alle sportegnene. Jeg observerte spor av både elg, rådyr, hare, rev og mår.

Kaldt og praktfullt - del 1

2010-01-05T19:36:00.003+01:00

Vinteren har festet grepet over hele landet. Det er kaldt. Skikkelig kaldt. Likevel er denne tiden en nytelse for en naturelsker.

Snøen gjør at alle lyder blir dempet, og det er en herlig avkopling fra alle inntrykkene som naturen gir om sommeren. Kulda og snøen gjør at naturens farger dekkes til og blir borte. Bare nyanser av grønt, brunt og svart er igjen sammen med alt det hvite. For en herlig enkelhet i forhold til sommerens sjokkstimulering av synssansen.

I bakvendtland

2009-12-15T22:26:00.005+01:00

Jeg kom over denne videoen på YouTube i kveld. Takk til Sabima (Samarbeidsrådet for biologisk mangfold) som treffer spikeren på hodet i denne beskrivelsen av Norge og miljø.

Jeg følger selv nøye med på det meste som har med natur, miljø og klima å gjøre. Etter min mening er dette dagens situasjon:
- På riksplan er vi gode på retorikk og lovnader. Men veldig dårlig på handling. Det gjelder særlig klima, men også når det gjelder naturvern.
- På lokalplan er det lettere å finne politikerne som ikke skjuler sitt sanne jeg. Da får vi uttalelser som denne: "-La villaksen dø ut hvis det er nødvendig for å drive oppdrett." (Hans Stølan, AP-orfører på Frøya, som fikk støtte av ordfører Helge A. Njåstad (FrP) i Austevoll)

Jeg registrerer at 2010 er året da Norge skal stoppe tapet av biologisk mangfold. Klarer vi det, skal jeg virkelig applaudere, for det skal en voldsom snuoperasjon til for å stoppe utviklingen som går i stadig hurtigere fart mot den stikk motsatte retningen.

Natur har ikke bare stor verdi i seg selv, det er også økonomisk og samfunnsmessig fornuftig å ta vare på naturmangfoldet.

Norge har både en moralsk og folkerettslig plikt til å berge artene og naturtypene for framtidige generasjoner.

Kilde: Naturvernforbundet.

Orrhane i grålysningen

2009-11-28T17:38:00.007+01:00

Den 1. mai dro jeg og Erlend på hans aller første leik. Det ble en flott opplevelse.

GLIMT FRA ÅRET 2009: Tiurleiken fenger meg aller mest. Likevel er det alltid trivelig å ta en tur på orreleiken når tiursesongen er over. I år så jeg fram til dette med en ekstra glede, siden planen var å ta med 5-åringen Erlend for første gang. Leiken jeg valgte meg ut, ligger ved Abusland i Evje. Den ligger veldig idyllisk til i myrkanten omkranset av flott furuskog. Like ved ligger et nydelig vann. Vi gikk den kanskje halvannen kilometeren gjennom ganske flatt furuskogsterreng. Selv om høyt grass og slitsom lyng satte Erlend på noen prøver, gikk det veldig bra. Og da vi satte oss ned i vannkanten med sola lavt over åsen, ble guttungen veldig harmonisk. Jammen diktet han på sparket opp sin egen lille sang der:

Sommer

det er deilig med sommer

sommer er så veldig morro

å være lenge oppe - gå på tur

og fiske med fiskestangen - og gå på tur

og være lenge oppe

jeg elsker det.

Og være lenge oppe

og være på tur

akkurat som nå

det er morro.

Ja, det er morro

men ikke gå så veldig, veldig langt.

Jeg tok sangen som et ganske greit tegn på at dette var noe han likte.

Kvelden tilbrakte vi nede på en liten odde i vannet der vi fyrte bål og koste oss. Men i skumringen var plutselig fire-fem orrhaner på plass på myra, så vi snek oss inn i skjulet. Der fikk Erlend oppleve sin første leik. Spillet stilnet ganske raskt, og vi sovnet. Spillet startet opp igjen tidlig neste morgen, før det lysnet, og det var nok om lag 10 orrhaner på plass. Noen orrhøne så jeg ikke. Men det var en herlig opplevelse å se spillet ettersom mørket slapp taket og myra ble innhyllet i grå morgentåke. Hvilken nydelig stemning tåka skapte sammen med sjooinga til orrene.

Ulv i Brattvollheia

2009-11-21T16:17:00.002+01:00

Pappa, se en ulv! Det var trolig dagens høydepunkt da Marie oppdaget ulven i furugadden på myra.

Tur 01/11-09: Etter en lang tur-tørke på grunn av pappas skrantende kropp, kom vi oss endelig ut på tur igjen. Det satte flere enn pappa pris på, det var tydelig. Erlend hoppet og spratt seg gjennom det tidvis ganske tunggåtte lyngkrattet. Marie var mer tålmodig enn på lenge, selv om det sikkert ble 40 tryningser underveis.

Vi gikk til vår faste, hemmelige turplass på Lømslandsheia. Det er en av favorittplassene til ungene, så stemningen var i taket.

Bålet gikk greit å fyre opp, selv om store mengder regn i det siste gjorde jobben mer utfordrende. Nå håper vi på finere vær framover, så det blir lettere å komme seg ut. Savnet etter skogen er stort nå.

Oppsummering:

Tid: Lørdag 21. november

Sted: Brattvollheia, Kristiansand

Hvem: far i huset, Erlend og Marie

Vær: lettskyet, vindstille, 8 grader.

Nydelig morgen ved sjøen

2009-10-18T22:45:00.006+02:00

Selv om jeg trives aller best i skogen, kan det være befriende å oppsøke sjøen også. I dag var en slik dag.

Tur 05/10-09: Motivasjonen for å dra ut før soloppgang en søndags morgen var for å få tatt et coverbilde til et menighetsblad. Men jeg angrer ikke. Klokka 08.08 stod solen opp over Skottevig i Lillesand. Det var et nydelig skue. Havet var nesten blikk stille. Og så stille det var. Den lille timen jeg var ute på odden, ble en perfekt start på dagen.

Oppsummering:
Tid: Søndag 18. oktober
Sted:Skottevig, Lillesand
Hvem: Far i huset.
Vær: Vindstille, sol, -1 grad

Gjør det inntrykk?

2009-10-02T23:06:00.007+02:00

I dag gjorde jeg det igjen. Dro mine to barn med til skogs. Ut i naturen. Har de noe glede av det?

Tur 01/10-09: Jeg stiller meg ofte akkurat det spørsmålet når jeg planlegger neste tur. Vil de kjede seg? Vi forlater leker, spill og TV. Drar ut i både regn, snø og vind. Ofte uten annet mål enn å finne en fin plass for å fyre bål. Er det noe gøy, da?
Jeg må tenke meg om. Prøve å huske tilbake til da jeg var på deres alder. Likte jeg det? Jo, jeg har de gode minnene også fra turene vi hadde ute i naturen. Hvorfor? Mye av grunnen tror jeg ligger i friheten og samværet turene representerer. Vi foreldre er med ut. Vi drar bort fra huset der alle pliktene distraherer. Ut i naturen er det plutselig nok av tid til å gi ungene full oppmerksomhet. Selv om jeg ikke alltid leker med, men er på siden og observerer, har vi likevel det gode samværet. Og så har ungene friheten. De utfordres på å finne på leker selv. Ved første øyekast kan man lure på hva man skal finne på langs en skogssti eller i vannkanten av ei lita skogstjønn. Men ungene går ned på kne. De oppdager alle finessene i naturen. De ser mauren som krysser stien med sitt bitte lille bidrag til å bygge maurtua større. De ser steinen som passer perfekt til bålringen. De ser øyestikkeren som står stille i lufta. De lurer på en masse ting og jeg gir dem gode eller mindre gode svar.
En maurs liv er ikke så interessant for oss voksne lenger. Men for ungene er det noe helt annet. Det gjør inntrykk på 5-åringen når han skjønner hvor mye mauren må jobbe for å få laget en helt vanlig maurtue. Det gjør inntrykk når marken vi gravde i komposten tres på kroken og skal bli mat for fisken i vannet.
Jeg har etter hvert skjønt det. Turene gir ungene en masse impulser. Det finnes jo så uendelig mye spennende på 1 kvadratmeter skogsbunn i forhold til på 1 kvadratmeter stuegulv.
For tiden svarer både Erlend og Marie følgende når de blir spurt om hva de skal bli når de blir store: "Friluftsmann". Jeg og kona tar det som et kompliment.

Oppsummering:
Tid: Fredag 2.oktober
Sted: Oggevatn, Birkenes
Hvem: Pappa, Erlend og Marie.
Vær: Vindstille, sol, 10 grader (-2 kl 08)

Høst på Lifjell

2009-09-29T18:43:00.008+02:00

En helg i september åpnet det seg plutselig en mulighet for fjelltur i Telemark. Pappa, Erlend og farfar dro til Lifjell med telt og fiskestang.

Tur xx-09: Vi dro til Grimås, om lag 10 kilometer fra Seljord sentrum. Grimås ligger på ca 800 meter over havet. Med en 5-åring på tur, var det ambisiøst nok å sikte på et par kilometers tur i sterk stigning. Vi fant raskt den merkede stien som går til Hollane på Bø-siden av Lifjell. Etter noen skikkelig tøffe bakker, kom vi inn til Tvitjønnane. Der slo vi leir på en fin grass-slette. Resten av kvelden gikk med til leking, matlagning på stormkjøkken og fisking. Vi fikk en liten ørretpinne på under 1 hekto. Men det lokale fiskelaget hadde et garndepot ved vannet, slik at vi brukte lagets båt og satte fire garn som stod til morgenen etter. Fangsten ble på 5 2-hektos ørreter. Grei fangst, men vannet er nok noe rikt befolket av ørret. Så de store ruggene finnes trolig ikke i dette vannet. Lørdagens strålende vær ble avløst av regn på søndag. Derfor gikk vi forholdsvis tidlig ned fra fjellet igjen. Men overnatting i telt på Lifjell skal gjentas.

Vis Øvre Tvitjørnan i et større kart

Oppsummering:
Tid: Lørdag 19.- søndag 20. september
Sted: Lifjell, Seljord
Hvem: Pappa, Erlend og farfar.
Vær: Lørdag 10 grader, sol. Søndag regn.

Topp med sopp - også for unger

2009-09-11T22:58:00.002+02:00

Det bugner av sopp i skogen for tiden. Jeg er ikke redd for å la ungene prøve seg som sopp-plukkere.

Tur xx-09. De siste ukene har jeg vært stadig på farten for å finne sopp. Jeg er ikke spesielt flink, og velger derfor å være trofast mot de helt sikre artene. Derfor går jeg nå kun etter kantarell. Litt senere på høsten går jeg over til traktkantarellen. Tidligere har jeg tenkt at dette måtte jeg gjøre alene - uten ungene. Men i år har jeg endre mening og latt ungene på 3 og 5 år få full frihet til å vurdere og plukke den soppen de mener er riktig. Kantarell er jo en enkel sopp for oss voksne, men sikkert ikke så enkel for barn, så feilvurdering er sikkert fullt mulig. Men jeg må si at tillitten jeg har vist dem, har de virkelig tatt vare på. De er veldig på jakt, og finner gjerne kantarellen før meg. Men de er samtidig veldig klar over reglene. De viser og foreslår hvilken sopp det er - men plukker den ikke før jeg har godkjent det. Og de smaker aldri på hverken sopp eller fingre etter å ha plukket. Konsekvensen av dette er at vi alle har fått en ekstra dimensjon ved høstturene i skogen.
I dag dro jeg og Marie som vanlig til traktene øst for Oggevatn. Vi parkerte langs veien og gikk omtrent en kilometer med delvis bratt stigning til de to små vannene Tvitjønnane. Her var vi i flott, gammel furuskog med masse god bålved. Vi koste oss lenge ved bålet og med det flotte været.
Oppsummering:
Tid: fredag 11. september
Sted: Oggevatn, Birkenes
Hvem: Far i huset og Marie
Vær: 18 grader, sol, vindstille

Spinner rundt i bygda

2009-09-07T19:34:00.007+02:00

Da jeg studerte naturforvaltning lærte jeg å like sportsfiske. Etter mange års pause, har jeg i sommer fått fart på spinneren igjen. I juni landet jeg rekordfisken.

Tur xx-09: Jeg har lenge hatt lyst til å ta opp hobbyen igjen. Men det er først i vår og sommer at jeg har gjort alvor av det. Det ble avgjørende da en ny arbeidskamerat med fiskeinteresse begynte å rapportere om fangstene sine. Konkurranseinstinktet hjalp meg i gang. Det har etter hvert blitt mange turer i lokale vann. Det er spennende å sjekke ut hvordan det står til i de nærmeste vannene. Jeg skulle bli gledelig overrasket. En varm forsommerkveld slo ruggen til i et grunt, idyllisk skogsvann. En herlig ørret på 850 g havnet i håven etter en ganske kort kamp.

Oppsummering:
Tid: Lørdag 14.juni
Sted: Tveit.
Hvem: Far i huset.
Vær: 20 grader, vindstille, sol

Barn på båltur

2009-09-06T20:29:00.011+02:00

Èn positiv ting har alt gråværet brakt med seg; skogbrannfaren er lik null. Derfor har vi startet bålsesongen. Ungene elsker det!

Tur xx-09: Vi skriver 6. september og sommeren har sluppet taket. Det er forsåvidt vemodig, men som naturelsker skaper det også store forventninger. Høsten er nemlig den aller beste tiden å ferdes til skogs i.

Vis Kroktjenn i et større kart

Denne søndagen la det seg til rette for at jeg kunne få til en tur sammen med ungene (3 og 5 år). Begge var kjempeklare på forhånd og det skulle vise seg å bli en kjempefin tur. Været var helt perfekt med sol og varme. Eneste minus var ganske kraftig vind. Jeg har en forkjærlighet for de furukledte, slake skogsområdene øst for Oggevatn. Vi parkerte rett ved Langøya og gikk østover i slakt, myrlendt terreng. Ungene trenger ikke lange marsjer, derfor hadde jeg pekt meg ut et mål på kartet som bare lå en kilometer fra veien. Det lille skogstjernet Kroktjenn, 261 moh. skulle også vise seg å være en perle i virkeligheten. På en odde fant vi restene etter en bålplass, og etter litt opprustning og etablering av en vindskjerm, fikk guttungen som vanlig fyr på bålet med 1 fyrstikk. Vi grillet pølser, drakk solbærtoddy og spiste kjeks. Ungene koste seg veldig. De finner på masse aktiviteter selv. Spikking og saging med kniv og sag, plasking i vanndammer og ikke minst klatring i trær. Vi koste oss i noen timer før vi satte kursen hjemover. Jeg stoppet ved min faste sopp-plass og fikk høstet inn en ny dose med kantarell. Herlig!

Oppsummering:

Tid: Søndag 6. september

Sted: Oggevatn, Birkenes.

Hvem: Pappa, Erlend og Marie.

Vær: 19 grader, bris, sol.

Ny, flott skiløype

2009-02-26T22:55:00.009+01:00

Tur 12-09: For andre gang i vinter dro vi til mine hjemtrakter for å prøve den nye skiløypa. Det ble full klaff.
Se fotoalbum

I Melum har riktignok Orsjøløypa eksistert i mange år. Men i år er den store nyheten at idrettslaget har gått til anskaffelse av en hendig liten løypemaskin. Denne gjør løypene mye flottere enn da man brukte snøscooter, og ikke minst er jobben enklere og raskere for løypekjørerne. Første gang tok turen i år, var maskinen dessverre ikke i orden. Men denne gangen ble det full klaff. Et formidabelt snøvær lørdag ble avløst av oppholdsvær og til dels solskinn søndag. Dette utnyttet både vi og løypekjørerne, slik at vi gikk i rykende ferske spor. Løypa går i nydelig telemarksskog og det gjør meg alltid glad å nyte stillheten og naturen her. Nå er det ekstra gøy å kunne la mine egne unger få oppleve den samme naturen og kanskje vil de også oppleve den samme gleden. I alle fall gikk vi de vanlige 500 metrene før vi gravde oss ned til bakken og fyrte opp bålet. Ungene koste seg i snøen, med besteforeldre og tante som villige lekekamerater. Etterpå gikk vi samme vei tilbake. Ikke noen lang tur, altså, men det spiller ingen rolle så lenge ungene sitter igjen med en god naturopplevelse. Det vet jeg de gjorde denne gangen også...

Oppsummering:
Tid: Lørdag 22. -søndag 23. februar
Sted: Melum, Skien.
Hvem: Pappa, mamma, Erlend og Marie.
Vær: lørdag 0, tett snøvær, søndag -1 overskyet/sol, vindstille.

Drømmedag i snøen

2009-02-09T20:13:00.004+01:00

Tur 10-09: Blå himmel, nysnø, vindstille og noen minusgrader. Det ble en fantastisk tur på ski denne søndagen.

Se fotoalbum.

Vi bestemte oss på lørdag etter å ha sjekket værmeldingen. Det lå an til en perfekt ski-søndag. Det skulle vise seg å slå til. Jeg hadde lyst til å prøve Toplandsheia - for første gang i år. Vi var ikke alene - det var hundrevis av folk i løypene da vi kom fram. Løypene var helt nykjørte og vi gikk innover, både Erlend og Marie var fornøyde. Marie holdt 500 meter. Da skjønte vi at det var på tide med en bål-rast. Vi fant en fin solhelling og gravde oss ned til bakken for å få fyrt bålet. Det var nesten meteren med snø, så jobben var til å bli svett av. Etter at pølsene og kjeksene var fortært, dro Erlend og mamma ut på 3,5 kilometeren, mens jeg og Marie gikk tilbake til bilen. Erlend har tidligere gått maksimalt 1,5 kilomtere, så dette var kjempepositivt.

På veien hjem fra Toplandsheia, stusset vi over en stor ansamling folk og mennesker langs riksvegen ved Søre Herefoss. Det viste seg å være ei gaupe, en flokk med jegere og andre nyskjerrige. Vi stoppet og tok med oss ungene for å vise dem et av de flotteste dyrene vi har i de norske skogene. Ingen av oss har sett en frittlevende gaupe før, så det var interessant. Selvsagt hadde vi ønsket å se en i levende live, men det får så være. Forhåpentligvis er ikke gaupekvotene satt for romslige, slik at det fortsatt er håp om en økende stamme.

Oppsummering:
Tid: Søndag 8. februar
Sted: Toplandsheia, Birkenes.

Hvem: Pappa, mamma, Erlend og Marie.

Vær:lørdag -5, sol, vindstille.

Sørlendinger kan også gå på ski

2009-01-27T11:45:00.008+01:00

Tur 04 til 08 -09: Januar har vært fuktig. Mye har falt som regn i nærområdet vårt. Over 200 meter har det falt nok snø til at det er flott skiføre. Det ønsker vi å utnytte slik at ungene får prøvd seg skikkelig på ski.

Se fotoalbum

Mange barn som vokser opp på Sørlandet får aldri en ærlig mulighet til å lære seg å gå på ski. Naturlig nok. Her kan det godt gå flere vintre uten at det er skiføre i nærmiljøet. Jeg har så stor glede av ski, at jeg vil gjøre en ekstra innsats for at ungene skal få prøve. Om de kommer til å like det like godt som meg vil bare tiden vise.

Skal jeg dømme etter turene vi har hatt i det siste, liker de det godt allerede. Erlend knakk koden på Sandrip og dro i forveien på jakt etter nedoverbakker. Marie gikk trolig en hel kilometer i en slak løype. Også hun elsker nedoverbakker, men må foreløpig ha solid hjelp for å komme seg helberget ned.

Jeg har også hatt flere turer fra Drivenesheia i det siste. Jeg drar ut etter at ungene er lagt, og går med hodelykt. De to siste turene har vært ekstra fantastiske. Mye nysnø har gitt eventyrlig steming med mye snø på trærne. Uansett gir disse turene meg masse. Det å gå på ski i mørket helt alene og langt til skogs, gir en helt spesiell harmoni. Selv om jeg nok har treningspuls hele veien, er jeg mye lettere til sinns etter turen.

Oppsummering:
Tid: tirsdag 20. januar kl. 1930-2200
Sted: Drivenesheia, Vennesla.
Hvem: Far i huset.
Vær: +1 grad, bris, overskyet.

Tid: onsdag 21. januar kl. 1630-1800
Sted: Sandrip, Vennesla.
Hvem: Pappa, mamma, Erlend og Marie
Vær: 0 grader, litt snø.

Tid: lørdag 24. - søndag 25. januar
Sted: Melum, Skien
Hvem: Pappa, Erlend og Marie
Vær: -1 grad, snø / overskyet

Tid: mandag 26. og tirsdag 27. januar
Sted: Drivenesheia, Vennesla
Hvem: Far i huset.
Vær: -1 grad, overskyet, 0 grad, overskyet.

Skiopptur på Hovden

2009-01-11T23:25:00.009+01:00

Tur 03-09: Det har blitt en tradisjon at min arbeidsgiver "kaller inn" til julebord en hel helg på Hovden. Perfekt for ski og friluftsliv!

I år så værmeldingen heller dårlig ut. Selv regnvær skulle vi riskere. Men heldigvis tok meteorologene feil. Jeg fikk meg en skitur fredag kveld der jeg startet 22.30 og gikk mot Tjørnbrotbu. Det var helt vindstille og etter hvert brøt månen fram mellom skyene og jeg kunne slukke hodelykta og gå bare i lyset fra månen. Det var herlig.

Lørdag var dagen for at både Erlend og Marie skulle prøve sine nye ski (M arvet E sine). De var oppspilte på forhånd og jeg må si de begge imponerte meg. E ville renne ned bakker han hittil ikke har tort og M stod veldig godt på ski til å være aller første gang.

Lørdag etternmiddag satte jeg kursen mot Sloaros. Den første biten fra sentrum gikk i isete spor. Men så fort jeg kom inn på løypa fra skisenteret, var det blå-ekstra-føre. Det ble en nydelig tur og jeg snudde ikke før vinden ble for sterk.

Se fotoalbum: http://www.flickr.com/photos/allemannut/

Oppsummering:

Tid: Fredag 9. januar - søndag 11. januar
Sted: Hovden.
Hvem: Pappa, mamma, Erlend og Marie.
Vær:lørdag -3, sol, vindstille.

Middag i måneskinn

2009-01-08T21:05:00.000+01:00

Tur 02-2009: En TV-reprise inspirerte meg til å ta med ungene ut til middag i måneskinn.

I går så jeg reprisen på "Ut i naturen" om 6-åringen Ragnar som elsker å være på tur. Jeg ble så inspirert at jeg i løpet av arbeidsdagen bestemte meg for å få en liten bonus-båltur en helt vanlig torsdagskveld.

Ungene ble hentet i barnehagen i fire-tiden. Deretter bar det en snartur innom heimen for å pakke med det nødvendigste. Deretter kjørte vi til Farvannet og fant en fin plass å sitte. Spaserturen fra veien var kort, men likevel lang nok til at vi ikke hørte trafikken. Været var mildt, men etter mange dager med kulde var isen sterk. Ungene koste seg med leking på isen mens jeg fyrte bålet. Like i nærheten fant jeg en tørr furugadd spekkfull av tyri. Det ble med andre ord et herlig bål.

Dagens meny? Kjøttpølser varmet på spidd over bålet, og makaroni kokt på kaffi-Lars. Toppet med ketchup ble det en skikkelig fulltreffer. Beviset var 10 minutter stillhet mens maten ble fortært.

Etter en kakemann til dessert satte vi kursen hjem for å rekke innspurten av barne-tv.

Det ble en skikkelig bonus-tur, dette, siden jeg vanligvis ikke drar ut slik på kveldstid. Fullmånen skapte dessuten et flott lys.

Oppsummering:

Tid: Torsdag 8. januar kl. 16.30-18.30
Sted: Farvannet, Kristiansand
Hvem: Pappa, Erlend og Marie.
Vær: +5, bris, lettskyet, fullmåne(nesten)

Tøft å være sjef

2009-01-07T12:51:00.000+01:00

April og starten av mai er høytid for tiurleik. Det er også høytid for meg. Den spesielle stemningen det er på en god leik langt til skogs, er helt fantastisk flott. Derfor har jeg alt begynt å glede meg ved å mimre litt fra i fjor.

Fjoråret ble et godt leikår for meg. Jeg besøkte 4 ulike leiker for tiuren. Det startet med en natt på leiken ved Oggevatn. Dessverre kom snøen i bøttevis og gjorde at spillet uteble. Men ei fin natt i gapahuk ble det uansett. Deretter dro jeg på en orreleik vest for Evje. Godværet var på plass og 4-5 orrhaner sloss. En langhelg i siste halvdel av april dro jeg til to god-leiker i Nome. Den første i Mørkvassjuvet. En fantastisk leik, men dessverre traff vi ikke godt med plassering av skjulet. Vi så riktignok en tiur. Men lenger nede i lia kokte det formelig. På formiddagen sjekket vi området og det var både tiur og røy her. Kvelden etter satte vi kursen mot neste leik som ligger idyllisk til i Landsmarka. Her ble det nesten full klaff, jeg så i alle fall 4 tiurer. Sjefen på leiken var et riktig syn (se bildet), helt ribbet for prydfjær som den var. Det var tydeligvis en hard kamp for å holde posisjonen. I løpet av morgenen fikk jeg gleden av å få en tiur i "hodet"; den spaserte på taket av skjulet mitt - som bare var 50 cm høyt. Taket bestod av granbar, slik at jeg fint kunne se tiuren fra min liggende posisjon. Fantastisk.

Den siste leiken jeg var innom i fjor, var på Kongsberg. Her hadde vi ingen sikker plass, men en god følelse. Det viste seg at leiken var 100 meter unna vårt skjul, så vi fikk ikke se, men bare høre spillet.

Mål og mening

2009-01-07T08:19:00.000+01:00

Hei, alle sammen.

Her vil du finne glimt fra vårt friluftsliv. Vi er opptatt av å gi ungene glede av naturen fra de er små. Derfor håper vi at denne bloggen vil inspirere både oss selv og alle dere andre til å dra ofte ut i naturen.